Torsdag den 26. april i 2018 var jeg nok en gang å besøkte Nikkelverket på Nakkerud - eller Ringerikes Nikkelverk som det heter - og det er en merkelig følelse å trå rundt i de områdene hvor det ligger så mye lokalhistorie bokstavelig talt i bakken - og at den lokalhistorien er knyttet sammen med min families historie.
Fargene på steinene som ligger der å minner om slit og strev har et fargespill som kan ta pusten fra de fleste - og det forteller oss det vi har fått høre tidligere - at her fantes det i tillegg til nikkel, både kobber og jern, gull og sølv, platinum og de fleste mineraler.
Det var en slektning som skulle opp til området - i forbindelse med en artikkel hun skriver - og i den forbindelse trang hun litt påfyll i form av informasjon om stedet. Jeg skulle vise henne hvor gruvene var - og det viste seg at hun også hadde fått kontakt med en lokal guide som skulle bli med - til alt overmål hadde guiden vært i kontakt med enda en guide - så her skulle vi altså på tur til Ringerikes Nikkelverk - to nysgjerrige sjeler og to entusiastiske lokalkjente. Når i tillegg sola skinner og småfuglene kvitrer og det bare er noen få snøflekker igjen i et vakkert og spennende landskap - det kan jo ikke bli bedre enn det.
Ja, det at snøen akkurat var i ferd med å trekke seg tilbake førte til at bakken slapp fra seg en mengde spennende lukter - man kan virkelig forstå hundenes entusiasme og glede når de løper rundt med nesa ned og halen opp - jeg følte meg litt sånn jeg også - det som var spennende her var at det var en umiskjennelig svak lukt av svovel som hang i luften. NÅ kan jo i og for seg tanken på svovellukt lede tankene til en helt annen plass - og for noen så var nok dette stedet - den gangen det var i drift - kanskje et helvete på jord. Det var slit og strev - masse tungt og farlig arbeid og det gikk på helsa løs. Vi ble fortalt at folk nok heller valgte å jobbe i en kullgruve fremfor en nikkelgruve - på grunn av miljøet i gruvene. Men hadde det ikke vært for Ringerikes Nikkelverk så hadde vel kanskje både Drolsum, Nakkerud og Tyristrand fått en litt annen start og hadde kanskje ikke vært de tettstedene som vi kjenner i dag.
Jeg skal være forsiktig med å gjengi historien til Ringerikes Nikkelverk - for ikke å si noe feil - men litt må jeg ta med. Jeg henter informasjonen fra en folder som Nakkerud og Tyristrand historielag har gitt ut, samt litt informasjon hentet fra nettet - og det blir nok litt ispedd ting som har blitt meg fortalt - både ved denne turen og fra tidligere. Det er også hentet litt informasjon om gruver og arbeidernes kår fra Norsk Bergverksmuseum og Sølvgruvene på Kongsberg.
En kort oppsummering om nikkelverket
Allerede på 1660-tallet begynte en gradvis utvinning av kobber i dette område - På Åsterud ble det i 1789 startet et verk, kalt "Vitriolsyderie og Brunrødts Tilvirkning" etter at kobberutvinningen hadde stanset opp i 1716. Dette bergverket var basert på sulfidforekomstene og tok sikte på å utvinne råstoff til vitriol, svovelsyre og brunrødt, en okerfarge som ble mye brukt til maling. Driften var ujevn da etterspørselen varierte - og det hele opphørte ca. 1850.
Allerede i 1837 ble det oppdaget store nikkelforekomster i grunnen ved Åsterud, dette ble imidlertid ikke gjort kjent før i 1845. Og en av de første som fikk kjennskap til dette var Adolf Roscher - sønnen til Friedrich Roscher på Blåfarveverket. Adolf Roscher fikk med seg dr. Thaulow grunnleggeren av Sandefjord Bad og St.Olafs Bad (Modum Bad) samt tobakksfabrikkeier Tiedemann - og de kjøpt opp gruveområdet. Plassen Ertelien under Åsterud ble bygget ut og fungerte som bolig og kontor for Roscher.
Utgravingen begynte gradvis i 1849 og økte jevnt frem til i 1870-årene. Det skal på det meste ha vært rundt 300 arbeidere på Nikkelverket samtidig, og arbeiderne kom både fra nærområdene og langveisfra. De som bodde i nærområdet gikk nok frem og tilbake til arbeidsdagen som startet klokken 6 på morgenen og varte til klokken 6 på ettermiddagen, og de som kom langveis fra bodde nok i Sakkerhusene som sto på områdene. Fra Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg og Sølvgruvene vet vi hvordan disse Sakkerhusene så ut (det står igjen noen der, slik at det er mulig å studere dem nøyere).. Sakkerhusene var "arbeidsbrakkene" til gruvearbeiderne.
Utgravingen begynte gradvis i 1849 og økte jevnt frem til i 1870-årene. Det skal på det meste ha vært rundt 300 arbeidere på Nikkelverket samtidig, og arbeiderne kom både fra nærområdene og langveisfra. De som bodde i nærområdet gikk nok frem og tilbake til arbeidsdagen som startet klokken 6 på morgenen og varte til klokken 6 på ettermiddagen, og de som kom langveis fra bodde nok i Sakkerhusene som sto på områdene. Fra Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg og Sølvgruvene vet vi hvordan disse Sakkerhusene så ut (det står igjen noen der, slik at det er mulig å studere dem nøyere).. Sakkerhusene var "arbeidsbrakkene" til gruvearbeiderne.
Dette er et bilde jeg tok når jeg besøkte Norsk Bergverksmuseum på Kongsberg - og det viser innredningen i et Sakkerhus - her er sengene som hang fra taket over bordene - De hang normalt så høyt at man kunne gå under. Under sengene sto det bord og benker plassert. Bordene som ble brukt i "sengene" var så tynne at de "ga litt etter" - dette gjorde at de skulle være mer behagelig å ligge i.
Restene av en vanntank fra en av dampmaskinene som var i bruk på verket. Selv om det ligger der å ruster opp og forvitrer så er det en del av historien og vakkert på sin egen lille forunderlige måte.
Fra Bergstaden.org finner vi en forklaring på ordet Sakkerhus: Zechenhaus. Ordet kommer fra mellomhøytysk "Zeche", som opprinnelig var en sammenslutning av personer som drev et bergverk. Ble senere ensbetydende med "å betale regningen". Ble på norsk brukt som betegnelse på arbeidsbrakker, også kalt "sakkerhus" eller sekkenhus" på norsk.
Fra Nikkelverket gikk det en taubane inn til Væleren, hvor det lå et smelteverk. Den dag i dag kan man finne rester av vaiere og annet i trasèen der taubanen gikk.
Rester etter taubanen -
dette skal etter sigende være den første taubanen av sitt slag i Norge.
dette skal etter sigende være den første taubanen av sitt slag i Norge.
Fantastisk fargespill - og den gule fargen er svovel,
noe vi som nevnt tidligere kunne kjenne på lukta i området
Ertelia - gruve 1
Spennende gruveganger - og ikke minst farlige
Tenk om disse murene som vi ser rester etter her kunne fortelle hva de har opplevd
Vi møter på flere ting som gjerne har en historie det skulle ha vært morsomt å høre - ikke godt å si hvilken årsmodell dette er, men selv om den ikke er av nyere dato - så sett i sammenheng med historien til Nikkelverket så er den nok det allikevel.
Rester av pilarene til brua hvor malmen ble kjørt ut til smeltehytta,
som lå ned mot Åsterudtjernet
som lå ned mot Åsterudtjernet
Grunnmuren etter badehuset - det ble satt opp i nyere tid
og helt på slutten av den tiden det var drift her - Huset ble aldri tatt i bruk.
og helt på slutten av den tiden det var drift her - Huset ble aldri tatt i bruk.
Bilde av badehuset - avfotografert fra et skilt som står i området der
Ved Ertelia gruve 2
På toppen ved Ertelia 2 stod det krakker og det var en fint egnet plass til en
pust i bakken, matpakke og en kaffetår
pust i bakken, matpakke og en kaffetår
Flotte snitt-tegninger og kart over området.
Ertelia gruve 2
Tenk om disse murene kunne snakke?
Tenk hvilket liv og røre det har vært rundt disse områdene
Tenk hvilket liv og røre det har vært rundt disse områdene
Her gikk veien/sporet ut til smeltehytta - hvor diglene ble tømt i smelteovnene
Rester etter fundamentet til smeltehytta -
størrelsen på arealet til smeltehytta kan tyde på at det har vært 5 smelteovner her.
Bilde av Ringerikes Nikkelverk - tatt ca. 1913-1914
Foto: Adolf Johansen / Buskerud Fylkesfotoarkiv
Bildet fra samme området tatt for noen få år siden
Foto: Bjørn Tor Engen
Rester av badehuset nede ved Åsterudtjernet
varmt vann fra smelteverket ble ført tilbake til badehuset.
Når man går rundt i området her i dag - det er stille og rolig, man ser spor etter haren som har vært der - fuglene kvitrer, det blinker av sola i vannflaten på de små områdene hvor isen har gått på Åsterudtjern - vi møter bare en og annen turgåer - rester av slagg ligger i nordenden av vannet og vitner om det som skjedde her for lenge siden. Man ser seg rundt og når man lar tankene fare så kan man faktisk se for seg bygningene - man kan se folk haster til og fra - man hører larmen fra hakker og stemmebruset - man hører vaieren synger borte ved taubanen og man hører jamring fra huset til legen. Man hører unger som leker borte ved skolestua eller plasker nede i vannkanten ved tjernet. Man hører ringeriksdialekt og man hører fremmede språk
En liten stein - så full av mineraler og historie
