Tirsdag ettermiddag, 6 august 2019, arrangerte Jevnaker Historielag tur til Stein Gård i Hole med Gudmund Bakke som guide og historieforteller

Bilder som ikke er merket med fotografens navn er mine egne bilder som jeg tok under turen. Andre bilder som er benyttet er merket med kilde / fotografens navn.

Det var spådd "grisevær" med regn og lyn og torden, men værmeldingen endret seg hele tiden så vi tok sjansen og værgudene var med oss. Regnet passerte både på østsiden og vestsiden av oss, men vi hadde supert historielaget-på-tur-vær.

Vi møttes ved porthusene til gården, på enden av Steinsletta og Gudmund fortalte om Hesthagaberget - en lokal bygdeborg fra folkevandringstiden. Borgen ligger rett ved gården - 300 meter vest for Steinsvika - øst for sørenden av Steinsletta. Det er mulig å se spor etter bygdeborgen den dag i dag. Mot øst og nord er det stupbratte fjellvegger i naturlig formasjon og det er rester etter en 150 meter lang mur på sørsiden. På bildet her ser vi bare en kolle med en mengde trær, men under de trærne finnes altså Hesthagaberget. Dette var tilfluktsstedet for borgerne i bygda - stedet hvor de kunne søke trygghet og ly.

På siden for Kulturminnesøk finnes følgende informasjon om bygdeborgen:

Hesthagaberget

Lagt inn av: KHM, Kulturhistorisk museum, Oslo

Åsen faller stupbratt av mot Ø og N, temmelig bratt mot V og slakt mot S. Muren som er svært utrast, til dels utydelig og sterkt overgrodd, begynner på åsens S-side inntil V-stupet, går Ø-V i en l av ca 25m, svinger så langs åsens Ø-kant i retning N-S, l 80-90m, hvor den ender ved stup på åsens NØ-kant. De siste 20-30m av muren her har en noe mer NV-lig retning. Muren er som nevnt utydelig og sterkt overgrodd. Det tydeligste partiet finnes ca 45m N for SØ-hjørnet hvor den har en temmelig tydelig inner- og ytterkant, br ca 5m, h 0,2-0,5m, henholdsvis på innsiden og utsiden. Det indre borgområde har mot S-enden et markert topplatå hvor det er et trig pkt. Videre N-over faller terrenget av i to markerte terrasser. Borgen synes å ha manglet brønn eller muligheter for vann.

Link til siden: https://kulturminnesok.no/minne/?queryString=https://data.kulturminne.no/askeladden/lokalitet/77169

Det var Hringere som kom vandrende nordover kunne Gudmund fortelle. Nå må jeg innrømme at jeg ikke fikk med meg alt og etter å ha googlet litt så ble jeg ikke klokere, men det jeg husker han fortalte var at det mest sannsynlig var disse Hringerne som har gitt navnet til Ringerike (Hringerike), Ringsaker, Ringebu osv.

Videre ble vi fortalt at det ene portbygget opp til Stein gård opprinnelig ble bygget som lager. Og når kommunen måtte bygge nytt pumpehus så stilte gårdeier plassen til disposisjon og spurte om det ikke kunne være en ide å bygge pumpehuset i samme stil. Det syntes kommunen var veldig lurt og derfor har Stein Gård to flotte portbygninger akkurat der du svinger av Steinsletta.

Bildet hentet fra Google Instant Street View - viser porthusene (lager og pumpehus) og helt til høyre i bildet er området hvor restene av bygdeborgen ligger.

Bjørkeallèen kom på begynnelsen av 1930-tallet og erstattet en poppelallè fra 1800-tallet.

Så vandret vi i samlet flokk opp til gården hvor ruinene av den gamle kirken ligger.

Dette er en av fire steinkirker fra middelalderen som ligger i området. (Norderhov kirke, Haug kirke og Hole kirke er de 3 andre, men alle de andre er påbygget og endret opp gjennom årene. Kirken er bygget i "romansk" stil, noe vi kan se av det buede vinduet. Kirken består av 3 deler (bare denne og Norderhov kirke av de 4 som hadde denne inndelingen): Skipet - Koret - Apsis (fikk hjelp fra Sissel til å huske hva det het og hun har også funnet forklaringen på dette: "Apside eller apsis (fra gresk hapsis, «runding»; til norsk fra fransk abside, fra latin absida) er en halvsirkelformet (også polygonal og firkantet) utvidelse av en bygning. I romersk arkitektur kalt exedra. Som oftest har tilføyelsen også et hvelv formet som en halvkuppel."

Kirken er bygget med lokal rød og blå sandstein og noe lokal kalkstein.

Kirken ble oppført som langkirke i siste halvdel av 1100-tallet.

Oppmåling av Stein kirkeruin 1878 Foto: Riksantikvaren

Av Håkon Thorsen - Norwegian Directorate for Cultural Heritage, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=73856688

Ved restaurering av kirkeruinene i 1924 ble det funnet middelaldermynter under den ene steinhellen som lå på gulvet. Dette var pregede mynter, norske og germanske blant annet. Myntskatten inneholdt 63 mynter.

Kirken var sognekirke til Stein sogn, men etter svartedauen var folketallet så lite at det i realiteten kun var Norderhov og Haug som ble benyttet som kirkesteder. Kirken ble forlatt o allerede på 1500-tallet stod den uten inventar (info fra Kulturminnesøk: inventaret ble flyttet over til Hamar).

Kirken brant på 1600-tallet og har siden blitt stående som en ruin.

Sorenskriver Fougner, som stod som eier av Stein Gård på 1800 tallet, og den godeste Fougner syntes nok at kirkesteinen var flott, for han fikk hentet ut mye av den for å lage murer i hageanlegget på gården. Han skal også ha hentet jord fra Halfdanshaugen.

Dette likte hans mor, gamle fru Fougner dårlig, og hun begynte å vise seg på gården etter sin død. Dette skal være opphavet til historiene om gårdsspøkelset på Stein Gård "Den grå damen" Nå er det imidlertid 80 år siden sist hun skal ha vist seg, men tidligere beboere og folk med tilknytning til gården bedyrer at hun har vist seg med jevne mellomrom.

Den gamle kongeveien gikk gjennom tunet på gården og vi vandret på denne veien ned mot Halfdanshaugen.

Veien videre ned forbi Halfdanshaugen

Vi fikk en innføring om kulturlandskapet i Steinsvika og Steinsletta Kulturlandskap. Dette kan du lese mer om her: http://steinssletta.no/

Kjente humletyper og flere rødlistede fugler er å finne i dette området, og antall ulike typer har økt i etterkant av de grep som er gjort - blant annet opprensk av Steinsvika - tilrettelegging for beitemarker for dyr og dyrking av blomstereng.

Så vandret vi videre - ned til Halfdanshaugen -
på lang lang rekke - for ikke å trå ned grøden.

Haugen er en hel lang historie i seg selv der den ligger ute på et jordet nedenfor gården

Dette skal være en av Norges største gravhauger med en diameter på 58 meter og en høyde på cirka 4 meter. Haugen var opprinnelig omgitt av en fotgrøft som var fylt med vann. Det har blitt foretatt prøveutgravninger og det er gjort undersøkelser med georadar. Mest sannsynlig er haugen bygget i to ulike epoker (avklart ved hjelp av C14-dateringer). Carbondateringen indikerer at den opprinnelig ble bygd mellom 470 og 530 eKr, men det har også kommet dateringer fra vikingtiden 870 - 930 eKr.

Historien forteller at Halfdan Svarte, som druknet i Randsfjorden er gravlagt her. Heimskringla forteller at liket ble delt i 4 deler, slik at alle rikene han hersket over skulle få sin gav. Hodet hans ble gravlagt på Stein, innvollene på Hadeland hvor han døde og en del i Vestfold og en i Hedmark, men andre dokumenter nevner ikke noe om partering av liket og vi tror derfor at hele mannen ble gravlagt her ved hjemgården. Ja, for Stein var et maktsenter og når vi ser på historien til Veigin så fortelles det at maktsenteret ble flyttet lenger sør og beskrivelsene av området stemmer med Stein Gård. Gården var barndomshjemmet til Halfdan svarte og en kjent historiker sa en gang "ta Ringerike ut av Norgeshistorien og du sitter igjen med bare permene". Ja for de fleste vikingkonger og dronninger har tilknytning til området her.

Og vi fikk også høre historien om Gjøgraputten / Gygerputten. På kulturminnesøk står det litt kjedelig:

Gjøgraputten/Gygerpytten

Lagt inn av: KHM, Kulturhistorisk museum, Oslo

Oppkomme med svovelholdig vann, delvis gjenfylt. 1968: Såes som en sump, 45x15m. Svovellukten var tydelig merkbar. 1984: På stedet var det dyrket mark.

Rett i nordkanten av det gamle platepresseriet på Steinslsetta lå putten som det luktet vondt av, men vannet smakte visstnok ikke så ille, og det ble sagt at det hadde helsebringende effekt. Folk kom langveisfra for å drikke av Gjøgraputten. Men visste du hvordan den oppstod?

I tidligere tider så ville Gyri bygge ei bru over Steinsfjorden, mens en vikingkonge ville bygge kirke på Stein. De kranglet om hvem som skulle få lov, og ble enige om at den som ble først ferdig skulle vinne og bygget skulle få stå. Vel, vi har jo sett at ruinene etter Stein kirke ligger der i dag og sagnet sier at når kirkeklokkene ringte for første gang ble Gygri så sinna at hun kastet alle steinene hun hadde samlet for å bygge broen. Hun kastet for å treffe kirken, for å skade denne, men hun var nok dårlig på å sikte, for to av steinene ligger den dag i dag på tunet til Mo gård på den andre siden av Steinsletta. Til slutt hadde hun ikke flere steiner å kaste, så hun rev av seg lårbeinet og kastet det med, der det landet dannet det seg med tid og stunder en pytt, den her omtalte Gygraputten. Det luktet svovel og undertegnede mener å ha kjent en liten eim når vi vandret tilbake etter endt tur i går kveld, men jeg skal ikke påstå noe.

I dag er putten grodd igjen og er nå en del av den dyrkede marka.

Etter å ha spist medbrakt matpakke og dertil egnet drikke ruslet vi tilbake til bilene. Vi var noen av de siste som forlot stedet.

Og alle var enige om at det hadde vært en flott tur. Tusen takk til Jevnaker historielag, Gudmund Bakke, Stein Gård og alle som var med for et flott arrangement.

Vi har en fantastisk plass her på Ringerike, rett på utsiden av byen ligger det som er betegnet som Nordens største gravfelt fra jernalderen. Veien Kulturminnepark er Ringerike kommunes og Buskeruds fylkes tusenårssted. Arkeologiske utgravninger viser at dette har vært et møtested gjennom 3000 år eller mer, de eldste spor etter mennesker er faktisk 5000 år gamle.

Fra Wikipedia (noe av tekste er gjengitt under her, men du kan også gå rett til siden på wikipedia her)
Området har fått navn etter den gamle vin-gården Veien. Parken inneholder ett av Nordens største gravfelt fra eldre jernalder (500 f.Kr. - 550 e.Kr.), men det er også gjort funn fra bronsealder 1880-500 f.Kr.) og yngre jernalder (550-1050 e.Kr.). Det mest oppsiktsvekkende funnet er kanskje spor arkeologene fant etter et ca. 8 x 47 meter stort langehus - en gildehall fra jernalderen. Langhuset har blitt rekonstruert på stedet og sto ferdig våren 2005.

På gravfeltet er det opparbeidet stier som publikum kan følge i skogsområdene, som er inngjerdet. Det står informasjonsplakater rundt om på feltet og dette området er hele tiden tilgengelig for folk. Guiden vi hadde sa at det var "helt magisk" å være der i grålysningen.

Det er registrert mer enn 150 gravhauger i området i 1847, i et felt som strakk seg over mer enn 100 dekar - I dag er det tilbake 107 gravhauger og feltet måler nå 94 dekar, hvorav 39 mål skog og 45 mål dyrka mark. Man antar det opprinnelige antallet var nærmere 200 hauger. Haugene er fra perioden 0 - 1000 e.Kr., de fleste fra tidsrommet 200-600 e.Kr. I tillegg finnes det flatmarksgraver.

Veien-feltet er knyttet ti vingården Veien - gjennom navnet. Denne gården (gårdene) ligger i umiddelbar tilknytning til feltet. Veien har tilhørt bygdas storgårder og blant annet kjent som høvdingsete for baklerhøvdingen Filip av Veigini (d. 1207), som var gift med Margrete kongsdatter (datter av Magnus Erlingsson og Kristin Sigurdsdatter, datteren til Sigurd Jorsalfar). Det er imidlertid lite trolig at Vieen kan krediteres et store gravfeltet, siden denne gården neppe var utskilt som egen gård da feltet ble brukt som gravplass.

Veien er riktignok en svært gammel gård, kanskje utskilt fra utrgården i løpet av de første århundrene etter år 0.

Guiden vår denne dagen var Jørgen, og han kunne fortelle at de som hadde tilhold her på Veien var forfedrene til Vikingene. Det kan ha vært et høvdingsete, men det kan også ha vært et kongssete. Han tror imidlertid at det ikke har bodd folk i Langhuset, dette har vært en gildehall hvor folk samles for festlige anledninger og slikt, og så bodde de på gården som lå "et steinkast" unna.

Inne i Langhuset er det mørkt, for det var ikke vinduer på den tiden, lyset som slapp inn kom gjennom ljoren i taket og gjennom åpne dører og selvfølgelig fra bålet som var midt på gulvet.

Langhuset er reist akkurat der de fant rester etter det opprinnelige huset, og stolpene står i hullene etter de opprinnelige stolpene. De er helt sikre på at de har bunnen av huset og vegger slik det opprinnelig var, ildsteder og dører er også plassert riktig. Gulvet er imidlertid ikke slik det var, det er nemlig lagt tregulv der og ildstedet er murt opp med stein - opprinnelig var det jordgulv og ildstedet var en grop i gulvet med steiner rundt. Men det hender det er matservering i Langhuset og da måtte de gjøre gulvet slik at det kunne vaskes blant annet.

Inne i Langhuset satt det i dag utstillere av ulike håndverkskunster fra den tiden. Jernalderringen - de møtes annen hver uke på Veien gamle skole, som ligger rett utenfor gjerdet til kulturminneparken. De jobber med gamle teknikker som blir demonstrert på arrangement i Langhuset på Veien.

Ting de jobber med er blant annet brikkevev, draktsøm, tilvirkning av gjenstander av bein, produksjon av skinnsko og fletting med både siv og pil m.m.

Du finner også foreningen Langhusets venner, en venneforening til Veien Kulturminnepark, som har som formål å skape positiv interesse for stedet, bidra til å skape et levende miljø der samt være en hjelpende hånd for administrasjonen ved Veien Kulturminnepark.

Huset er plassert slik i terrenget at det har en fantastisk utsikt over Tyrifjorden og med handelsmenn som kom fra Hallingdal og fra Oppland og Hedmark som kom til nordenden av fjorden her (vann og elver var jo datidens veier) så kunne oppsitterne på Veien sitte der å kreve inn skatter fra mange handelsmenn som ville drive handel på deres område. Og i gravhaugene er det funnet gjenstander som tyder på import av dyre luksusvarer fra mellom- og Sør-Europa og enda lenger unna.

Romerne var ikke på Veien, men Veienfolket var i Romerrike og de var soldater i den romerske hæren, og de brakte med seg varer og kultur fra romerrike og presenterte dette for nordboerne. Det å kunne "slå i bordet" med stor rikdom og vise "gud og hvermann" hvor mye man eide var en rein maktdemonstrasjon og maktdemonstrasjon ble benyttet der den kunne benyttes og for alt den var verdt - mest sannsynlig.

Vi fikk smake romersk mat, Anne smakte romersk gryterett og jeg smakte en "tapas-tallerken", og så smakte vi litt av hverandre. Masse smaker i en bit, og dette var mat som de rike rundt bordet da fikk spise, det må ha vært et kultursjokk uten like for de som var vant med å spise bygg grøt og den type ting. Romerne var kjent for å blande masse ulike smaker - søtt - salt - syrlig.

Etterpå fikk vi en demonstrasjon av våpen og våpenbruk, både fakta og fra film/TV - hva som var brukbart og hva som bare var pent å se på. Guttene som demonstrerte våpnene gikk inn for oppgaven med "liv og lyst" og demonstrerte bruken av de ulike våpen på et stakkars grisebein som var hengt opp for anledningen.

Noen av skjoldene og sverdene ble sendt rundt slik at vi publikummere kunne få kjenne på forskjellen på de brukbare og de flotte som ble brukt på filmsettene.

Det svarte skjoldet er flott å se på - og tungt som bly - så lite trolig at noen orket å holde det på strak armen når det sto "1000-kamplystne" og bare ventet på å få stikke spydet i deg. Det ufargede skjoldet er mye tynnere og det hadde da gjerne et skinn strukket over treverket på både for- og bakside. Det var nok lettere å stikke sverdet gjennom etter en stund, men det var også mye lettere å hanskes med i en kampsituasjon.

Sverdet til "Conan - Barbareren" var nok pent å se på, men totalt ubrukelig da det veide "et tonn" i forhold til et tynt og smekkert sverd.

Sverdet som ble laget til "Ringenes herre" var nok mer tidsriktig laget - dette fordi det visstnok var en som drev med sverd som har designet det, og ikke en ren designer.