søndag 12. august 2018

Romer-rike på Ringerike - Vikingenes forfedre





Vi har en fantastisk plass her på Ringerike, rett på utsiden av byen ligger det som er betegnet som Nordens største gravfelt fra jernalderen. Veien Kulturminnepark er Ringerike kommunes og Buskeruds fylkes tusenårssted. Arkeologiske utgravninger viser at dette har vært et møtested gjennom 3000 år eller mer, de eldste spor etter mennesker er faktisk 5000 år gamle.




Fra Wikipedia (noe av tekste er gjengitt under her, men du kan også gå rett til siden på wikipedia her)
Området har fått navn etter den gamle vin-gården Veien. Parken inneholder ett av Nordens største gravfelt fra eldre jernalder (500 f.Kr. - 550 e.Kr.), men det er også gjort funn fra bronsealder 1880-500 f.Kr.) og yngre jernalder (550-1050 e.Kr.). Det mest oppsiktsvekkende funnet er kanskje spor arkeologene fant etter et ca. 8 x 47 meter stort langehus - en gildehall  fra jernalderen. Langhuset har blitt rekonstruert på stedet og sto ferdig våren 2005.

På gravfeltet er det opparbeidet stier som publikum kan følge i skogsområdene, som er inngjerdet. Det står informasjonsplakater rundt om på feltet og dette området er hele tiden tilgengelig for folk. Guiden vi hadde sa at det var "helt magisk" å være der i grålysningen.

Det er registrert mer enn 150 gravhauger i området i 1847, i et felt som strakk seg over mer enn 100 dekar - I dag er det tilbake 107 gravhauger og feltet måler nå 94 dekar, hvorav 39 mål skog og 45 mål dyrka mark. Man antar det opprinnelige antallet var nærmere 200 hauger. Haugene er fra perioden 0 - 1000 e.Kr., de fleste fra tidsrommet 200-600 e.Kr. I tillegg finnes det flatmarksgraver.

Veien-feltet er knyttet ti vingården Veien - gjennom navnet. Denne gården (gårdene) ligger i umiddelbar tilknytning til feltet. Veien har tilhørt bygdas storgårder og blant annet kjent som høvdingsete for baklerhøvdingen Filip av Veigini (d. 1207), som var gift med Margrete kongsdatter (datter av Magnus Erlingsson og Kristin Sigurdsdatter, datteren til Sigurd Jorsalfar). Det er imidlertid lite trolig at Vieen kan krediteres et store gravfeltet, siden denne gården neppe var utskilt som egen gård da feltet ble brukt som gravplass.




Veien er riktignok en svært gammel gård, kanskje utskilt fra utrgården i løpet av de første århundrene etter år 0. 



Guiden vår denne dagen var Jørgen, og han kunne fortelle at de som hadde tilhold her på Veien var forfedrene til Vikingene. Det kan ha vært et høvdingsete, men det kan også ha vært et kongssete. Han tror imidlertid at det ikke har bodd folk i Langhuset, dette har vært en gildehall hvor folk samles for festlige anledninger og slikt, og så bodde de på gården som lå "et steinkast" unna.

Inne i Langhuset er det mørkt, for det var ikke vinduer på den tiden, lyset som slapp inn kom gjennom ljoren i taket og gjennom åpne dører og selvfølgelig fra bålet som var midt på gulvet. 

Langhuset er reist akkurat der de fant rester etter det opprinnelige huset, og stolpene står i hullene etter de opprinnelige stolpene. De er helt sikre på at de har bunnen av huset og vegger slik det opprinnelig var, ildsteder og dører er også plassert riktig. Gulvet er imidlertid ikke slik det var, det er nemlig lagt tregulv der og ildstedet er murt opp med stein - opprinnelig var det jordgulv og ildstedet var en grop i gulvet med steiner rundt. Men det hender det er matservering i Langhuset og da måtte de gjøre gulvet slik at det kunne vaskes blant annet.


Inne i Langhuset satt det i dag utstillere av ulike håndverkskunster fra den tiden. Jernalderringen - de møtes annen hver uke på Veien gamle skole, som ligger rett utenfor gjerdet til kulturminneparken. De jobber med gamle teknikker som blir demonstrert på arrangement i Langhuset på Veien.

Ting de jobber med er blant annet brikkevev, draktsøm, tilvirkning av gjenstander av bein, produksjon av skinnsko og fletting med både siv og pil m.m.

Du finner også foreningen Langhusets venner, en venneforening til Veien Kulturminnepark, som har som formål å skape positiv interesse for stedet, bidra til å skape et levende miljø der samt være en hjelpende hånd for administrasjonen ved Veien Kulturminnepark.


Huset er plassert slik i terrenget at det har en fantastisk utsikt over Tyrifjorden og med handelsmenn som kom fra Hallingdal og fra Oppland og Hedmark som kom til nordenden av fjorden her (vann og elver var jo datidens veier) så kunne oppsitterne på Veien sitte der å kreve inn skatter fra mange handelsmenn som ville drive handel på deres område. Og i gravhaugene er det funnet gjenstander som tyder på import av dyre luksusvarer fra mellom- og Sør-Europa og enda lenger unna.

Romerne var ikke på Veien, men Veienfolket var i Romerrike og de var soldater i den romerske hæren, og de brakte med seg varer og kultur fra romerrike og presenterte dette for nordboerne. Det å kunne "slå  i bordet" med stor rikdom og vise "gud og hvermann" hvor mye man eide var en rein maktdemonstrasjon og maktdemonstrasjon ble benyttet der den kunne benyttes og for alt den var verdt - mest sannsynlig.

Vi fikk smake romersk mat, Anne smakte romersk gryterett og jeg smakte en "tapas-tallerken", og så smakte vi litt av hverandre. Masse smaker i en bit, og dette var mat som de rike rundt bordet da fikk spise, det må ha vært et kultursjokk uten like for de som var vant med å spise bygg grøt og den type ting. Romerne var kjent for å blande masse ulike smaker - søtt - salt - syrlig.

Etterpå fikk vi en demonstrasjon av våpen og våpenbruk, både fakta og fra film/TV - hva som var brukbart og hva som bare var pent å se på. Guttene som demonstrerte våpnene gikk inn for oppgaven med "liv og lyst" og demonstrerte bruken av de ulike våpen på et stakkars grisebein som var hengt opp for anledningen.

Noen av skjoldene og sverdene ble sendt rundt slik at vi publikummere kunne få kjenne på forskjellen på de brukbare og de flotte som ble brukt på filmsettene.




Det svarte skjoldet er flott å se på - og tungt som bly - så lite trolig at noen orket å holde det på strak armen når det sto "1000-kamplystne" og bare ventet på å få stikke spydet i deg. Det ufargede skjoldet er mye tynnere og det hadde da gjerne et skinn strukket over treverket på både for- og bakside. Det var nok lettere å stikke sverdet gjennom etter en stund, men det var også mye lettere å hanskes med i en kampsituasjon.



Sverdet til "Conan - Barbareren" var nok pent å se på, men totalt ubrukelig da det veide "et tonn" i forhold til et tynt og smekkert sverd.

Sverdet som ble laget til "Ringenes herre" var nok mer tidsriktig laget - dette fordi det visstnok var en som drev med sverd som har designet det, og ikke en ren designer.

Om Anne kunne gå for å være en skjoldmøy er jeg litt usikker på sånn egentlig, men hun hadde godt håndlag med sverdet fra romertiden.























Vi ble vist bruk av mange ulike typer våpen, både sverd, kniv, spyd og øks og grisen ble angrepet både med og uten brynje








Demonstrasjon på slossing med spyd og skjold



Hovedbygget til museet - som rommer de ulike utstillingene

Fra utstillingen inne i museet

Det er så mye spennende å se der, du må bare ta en tur, men under her finner du et lite utvalg av ting du kan se i nåværende utstilling


















 Rosa fuskepels er vel kanskje ikke det man forventer å finne på en høvding fra romertiden her oppe i det kalde nord.

 Så kan du jo fantasere litt om hva de ulike gjenstandene er.

onsdag 8. august 2018

En Zommerdag på MuZeum og litt andre ting

I fjor var jeg på Z-museet i Treungen (det kan du lese om i linken som ligger i første del av teksten her) - og det fristet til gjentagelse. Jeg hadde snakket varmt om stedet til Pia og fått "overtalt" henne til å bli med en tur. Og så fant jeg ut at jeg skulle høre om Annikken også ville være med og det ville hun veldig gjerne - det ble en lang,  innholdsrik og koselig tur.

I forkant hadde jeg spurt tante Svanhild om hun kom til å være på museet den dagen vi hadde tenkt oss dit, det hadde hun dessverre ikke mulighet til, men vi klarte å kose oss der helt på egen hånd, så selv om det hadde vært hyggelig om hun hadde vært der. 



Pia overnattet her og etter en rask frokost ved brødfjøla og en full termokanne med kaffe så satte vi kursen mot Telemark og dagens eventyr - nemlig Z-museet i Treungen




Første stopp var Deli de Luca - Hokksund - for påfyll av baguett og drikkeflasker - for å stoppe ett eller annet sted og spise frokost nummer to - den første, ved brødfjøla hjemme, var nemlig bare litt for å ikke reise av sted helt på tom mage.



Bare reisen ble nærmest et eventyr i seg selv, og vi hadde ikke kommet lenger enn mellom Vestfossen og Eidsfoss før det plinget inn en sms på telefonen min. Pia - som var co-pilot - ble også øyeblikkelig oppnevnt som sekretøse og måtte ta seg av den elektroniske korrespondanse på mobilen. 



Meldingen var fra tante Svanhild, med spørsmål om hvilken vi vi kjørte - hun og Tore var nemlig på vei mot Alvdal og hadde startet sin reise fra Porsgrunn - og vi kjørte i møte med hverandre på samme vei. Det ble derfor en kaffestopp rett ved Brufoss (Lågendalen), rett sør for Hvittingfoss


Vi ble sendt videre med gode ønsker for en fin dag og en beskjed om å rydde opp etter oss om vi rotet i utstillingen - Ønsker om en god tur videre ble selvfølgelig sendt med den andre veien også.



Når damer drar på tur så koser vi oss, og etter å ha vinket farvel til de som skulle oppover - så reiste vi videre nedover og neste stopp var allerede på YX-stasjonen på Siljan - hvor de har "verdens beste soft-is" - Vel, på skiltet de har nå står det "Siljan's beste soft-is" -  og de har sine ord i behold, for det er visstnok det eneste stedet de selger soft-is på Siljan





Det ble valgets kval når det skulle velges strø på isen og det er bare en tilfeldighet og helt utilsiktet at det ble svenske farger. Den gule smakte sitron og var veldig god, den blå var litt ubestemmelig kunstig i smaken og det var nok mange andre valg som hadde vært mye bedre - men den synes nå i terrenget i det minste.



Hele tiden hadde vi sms-kontakt med Annikken, som vi skulle plukke opp hjemme hos henne i Skien - hun måtte jo få vite hvor vi var i løypa.



Og endelig var vi fremme i Skien og fikk på den siste passasjeren til turen, nå var det straka vegen til Treungen - ja ja, nesten i alle fall, et lite stopp på en rasteplass i Drangedal for å strekke på beina og studere et oversiktskart måtte til.


Det kan se ut som om sjåføren/fotografen begynner å bli litt sliten, for maken til dårlig foto skal man lete lenge etter.



Men, nå var det i alle fall ikke langt igjen, og ved museet møtte vi også Aase, søstra til Anniken, så 4 fjonge damer tuslet i vei innover i museet for å trekke inn inntrykk og opplevelser



… og for noen opplevelser. Jeg var den eneste av oss som hadde vært der før, så det var litt morsomt å se reaksjonen til de andre som var der for første gang, og reaksjonene lot absolutt ikke vente på seg.






Hver 1000nde gjest kommer inn gratis samt får ei flaske champagne - jeg var et stykke unna i år også, men litt nærmere enn i fjor.





Man finner mye her, blant annet en Disney-samling det virkelig står respekt av - det er så utrolig mye flott å se her og det bringer frem så mange minner, og damene jeg gikk sammen med her nå var ikke mindre himmelfalne enn de folkene jeg gikk sammen med her i fjor. 

Man hørte Åhhh- næmmen - se der 'a - husker du? - sånn hadde jeg - joda, her kom minnene strømmende på hos noen og enhver. Slike minner gir en så god følelse, den ligger som en lun hånd rundt hjertet og bringer frem både smaker og lukter der vi står å kikker. Donald-brusen med hull i korken og sugerør og med en pappfigur sittende på halsen - kun en 0,25 flaske per person.





En boks med juleansjos med de 7 dverger som pynter utenpå boksen stående midt på bordet - kokt egg og hjemmebakt brød, edamerost og kjøttpålegg - ja for det var jo normalt ikke så flott pålegg på vanlige dager. Kan du kjenne lukten av ansjosen når boksen ble åpnet? Kjenner du smaken av egget - fint skårede skiver egg med den salte ansjosen liggende på skrå over og som smakte pyton for ei lita jente, men som alle de voksne sa at "var så godt"




Jeg hadde en sånn Timmy-gresshoppe kopp, mener å huske at den var ganske mørk blå - omtrent sånn blåfarge som vises på lua til Donald som står på hylla under - og det smakte plastikk når man fikk kald rød saft i den koppen - det var nok ikke noe "egnet for mat-merke under den koppen nei".


Og de "velte-petter'ne" Figurer som ikke kunne velte - som reiste seg opp igjen om du forsøkte å legge dem ned.





Det finnes minner og mimreting for noen og enhver på Z-museet

Hvilke gutter var det som ikke hadde en sånn sykkel, eller ønsket seg en, og med revehale eller oransje flagg på lang stang festet bak på sykkelen og med papplate og klype på eikene så var det full fart forover









Og så er det "Spøkelsesbilen" - 
mange mener å ha sett en rødhåret mann sitte i baksetet på veteranbilen Opel Supesix.

Ifølge en artikkel som står på trykk i informasjonsbladet for Nissedal 2018 - et intervju med nå avdøde Leif Ragnar (tidligere "vise-direktør" ved museet) så åpenbarte fenomenet seg første gangen for noen år siden, da hun som skulle vaske om kvelden var på jobb. Når hun kom bort til Opelen så hun plutselig mannen med rødt hår sitte i baksetet. Hun skreik opp og sprang ut av museet. En annen gang var det ei dame som sto utenfor bilen og liksom kjente på energien rundt den, hun kunne fortelle at det satt en mann med rødt hår i baksetet. Så det er helt sikkert at han sitter der, men museums-ledelsen vil gjerne ha beskjed om noen ser den omtalte mannen - han har nemlig ikke løst billett.

Bare sånn for ordens skyld - han var ikke i bilen når vi var der - det var i alle fall ingen av oss som så noe til han.


På kinoen gikk filmen kontinuerlig, men det var få besøkende som satt der for å se













Og butikken til tante Svanhild









og du vet.... til tross for …..


Fulle av respekt for samlingen, og tante, så måtte vi bare prøve


Vi følte oss så flotte og fine





men det var nok ikke  så greit for han pappa'n som kom inn i utstillingslokalet sammen med sin lille sønn og forkynte høyt og tydelig - noe høyere enn hva han ville ha snakket bare til sin sønn antar jeg - om at her var de ikke lov å røre noe.....
…. han kunne jo ikke vite …….

Jada tante - vi ryddet opp etter oss - akkurat slik du sa vi måtte




Det er så utrolig mye flott å se der, og siste tilskudd på utstillingsfronten i år var et urmakerverksted.

Det blir håpløst å legge ut bilder av alt - for det er så mye flott å se - du må nesten bare ta turen dit selv - se med egne øyne - kjenne på opplevelsen

Men en ting må jeg bare ta med, og det er denne båten - Det var vanskelig å få tatt et godt bilde av den, men båten ble funnet rett nedenfor hytta til Aase, Annikkens søster. Jeg mener hun sa at det var noen som hadde vært på hytta deres som fant båten, men jeg skal ikke være skråsikker på den uttalelsen, for det kan være at jeg husker feil.

Stokkbåten har fått en beskjeden plass og det er lite informasjon som står på plakaten, skulle ønske det ble fortalt mer, for dette er virkelig en spennende gjenstand




Fra Wikipedia finner vi følgende informasjon om stokkbåt:
Det er en båt laget av en uthult trestamme, som oftest en kanolignende farkost. Konstruksjonsmetoden er grunnleggende og har trolig vært kjent gjennom mange tusen år i store deler av verden, den defineres derfor gjerne som selve urbåten.

Det er funnet flere norske stokkbåter, og denne som ble funnet i Lytingsvatnet i Nissedal kommune er datert 890-1140 e.Kr.

Og så er det telefonrommet da, en kjempesamling med telefoner




Når vi hadde kommet så langt som til telefonrommet var neste stopp "Diner'n" En 50-talls cafè hvor vi fikk oss litt påfyll av energi. Karbonadesmørbrød, pølse i brød, rundtstykke med ost og skinke, brus og selvfølgelig kaffe og vaffel, og å var det samme veien tilbake. For greia er jo den at det du ikke ser når du går i den ene retningen, det oppdager du når du går i den andre retningen - eller ved andre - tredje - fjerde - femte besøket ;-) 











Da-tidens bobil

På salgsplakaten står det å lese:
Spar hotelltgifterne på langtur
Reis fritt og uavhengig i den nye 1931 modellen Austin Seven

På 5 minutter kan den uten ekstrautgifter omgøres då der blir komfortabel soveplass for 2 voksne

Glimrende turvogn - minimale driftsutgifter - Englands mest populære bil. 5 1/2 år prøvet i norsk terreng, både sommer og vinter.

Repr. for Norge:
Erik B. Winter - Krstian Augustsgt. 21 - Oslo 





Og selvfølgelig en Harley Davidson 1917 modell


Denne kom til Norge først i 1919, mest sannsynlig forsinket på grunn av første verdenskrig, men det er ingen ringere enn samme sykkelen som ble brukt under innspillingen av Bør Børson junior. Skal du lese mer om dette prakteksemplaret så må du enten forstørre teksten på bildet under - eller aller helst reise til Z-museet.



Det var noen fornøyde damer som kastet seg på sykkelen etter å ha fylt handleposene fulle av souvernirer fra Z-museet


Vi sa farvel til Åse, som bor i nærområdet til museet og vi andre satte kursen hjemover - men du vet, 3 skravlehøner, nysgjerrige på det meste og på litt ulike ting og med meg som sjåfør (så jeg bestemmer veien) så ble turen selvfølgelig lagt innom noen av mine andre favorittplasser.

Vi kom kjørende nord-øst over på riksvei 358 og når vi nærmet oss Tørdalsveien, så spør jeg de andre damene "kan vi reise oppom Gråtopplassen?" Jeg må jo liksom spørre for syns skyld da synes jeg, men he he - jeg som sitter bak rattet vet du. Heldigvis var det bare velvilje å spore og ingen protester - så vi slapp håndgemeng for å få gjennomslag for avstikkeren.


Hallvard Gråtopp ble født ca. år 1390 og når han døde strides de lærde om. Bautaen som er reist, er i forbindelse med 500 års jubileet etter bondeopprøret han ledet i 1438. Noen sier han døde i slaget, andre sier han døde seinere, ca. 1454 - Vel, det får man vel aldri vite, men Hallvard Trobjørnsen Roaldstad (Vrålstad) fikk tilnavnet Gråtopp og skal ha vært av norsk lavadel - etter sigende mistet han sin adelstittel etter bondeopprøret.
Han er min 13xtippoldefar og stamfar til "halve" Telemark


Ganske så stas å ha en sånn storkar som en av sine forfedre må jeg si

Det var en varm og stormfull dag.... nei filler'n prøver på nytt Det var en varm og solfylt dag (sånn ja, det ble bedre...…) og vi måtte derfor passe på å få i oss noe avkjølende, så vi stoppet på en bensinstasjon for is og kaldt drikke, og før de andre damene fikk sukk for seg så hadde jeg spurt forsiktig om veien til Fineid - for jeg trodde jo at det var enklere å treffe noen som visst hvor Fineid var enn Odden - dama bak disken på bensinstasjonen hadde full oversikt, både over Fineid og Odden, og hun ble veldig blid da jeg sa jeg het Odden og at navnet mitt kom derfra. "Ja, dere skal besøke Inger og Leif Bjørn dere da" sa hun. Jeg trakk litt på det, vi kjente jo ikke de som bodde på Odden nå, og jeg ønsket i utgangspunktet bare å se stedet. Jeg var der en gang på 80-tallet, men det er jo liksom "et par år siden", og han som bodde der den gangen var jo borte fra denne verden for lenge siden. Vi ble forklart at vi bare skulle kjøre de 12 kilometrene ned til Drangedal og så ta av mot Lunde og kjøre 3 kilometer den veien.

…. eller var det? Nei, jeg er sikker på..... ! Sa hun ikke...……?

Når 3 damer med teflonhukommelse og dårlig konsentrasjon skal få med seg veibeskrivelse - alle husker like lite og alle husker den samme lille biten, da kan en slik enkel veiforklaring fort by på problemer, og vi klarte nesten å svime oss bort i lille Drangedal.

Ja ja, vi kom på rette veien igjen, noe lattermilde og varme i toppen (for virkningen av den isen vi hadde spist sluttet jo å fungere 400 meter etter at vi hadde kjørt ut fra bensinstasjonen)

Fantastisk arkitektur - slett ikke ulike steinbrua (Begna bru) hjemme - litt mindre selvsagt - for "min bru" er størst, men denne er jo også litt "min" da den ligger midt i opphavet til slektsnavnet mitt


Fineid - vi nærmer oss veldig raskt


Og så åpenbarte Odden seg - for et fantastisk sted. Jeg kjente igjen huset fra den gangen jeg besøkte stedet på 80-tallet, selv om det så litt annerledes ut nå. Den gangen var det akkurat slått på nytt panel utvendig og det var fortsatt umalt, det var et lite overbygg over inngangspartiet og vi satt på steinhella utenfor døra (det viste seg straks å være feil, for vi satt på steinhella utenfor uthuset) - og at huset var penere i dag, med større påbygg på inngangspartiet - hvitmalt og med blomster og busker rundt - tyder på at det var andre enn den gamle ungkaren som nå eide stedet. 

Odden - slik det ser ut i dag


Vi ble møtt av en liten sjokoladebrun hund som var veldig lykkelig for å få besøk og han bjeffet og logret og løp for å hente matmor. Vi hadde jo selvfølgelig ikke tenkte å trenge oss på, på noen som helst måte, men det var jo veldig hyggelig å møte på noen som bor på stedet, og som bærer samme etternavn som meg, og som kunne fortelle at de som bodde der nå (hun og mannen hennes) hvor mannen var nevø av den gamle ungkaren som jeg møtte på 80-tallet.

Jeg fortalte at jeg var der når jeg var ca. 18 år gammel, jeg var nok litt mer enn det, men ikke mye. Det var 2 ungkarer - 2 brødre som hadde bodd i huset. Gunnar og Arne Odden. Arne var ikke hjemme, det var bare Gunnar jeg traff av de to, og han døde i september 1983, det kan ha vært i 1892 jeg var der.

Jeg tok bildet av huset den gangen også - men hvor i videste all verden har nå det blitt av? Jeg husker i alle fall at det sto en gul / gul-oransje Volkswagen transporter ute på tunet der.

Jeg må leite mer etter det bildet av huset, for det er her et sted, mest sannsynlig så ligger det i ei mappe sammen med slektspapirene.

Ja ja, jeg fant da i det miste albumet hvor bildene har vært


og det lå igjen ett bilde der - av Arne Odden og meg 


Jeg mente å huske at vi satt på steinhella foran huset, men ser jo nå at det var foran uthuset vi satt - uthuset som nå er revet og erstattet med et annet bygg og flott uteplass. Hmm, er noen kilo siden dette ser jeg...… og det var nok ikke akkurat de skoen som hadde egnet seg for å stolpre seg ned til det opprinnelige Odden heller …..


Arne og Gunnar var fetter av min farfar, og jeg mener å huske at han ikke var helt ukjent med farfars navn, men han var nok ikke helt sikker heller. Han var ikke akkurat av den mest pratsomme typen, men det var nå uansett veldig morsomt å få hilst på han den gangen.

 Gunnar dirigerte meg videre ned til en annen  bror av seg, Olav, som bodde nærmere Drangedal sentrum. Ta turen innom der du, da får du nok vite mer om slekta sa han, og tenk, det gjorde jeg så absolutt.

I forkant hadde jeg vært innom en annen fetter av farfar, også fetter av Gunnar, Arne og Olav. Han het Ivar Odden, det vil si, Ivar var ikke hjemme, så jeg snakket bare med kona hans, Klara - men alt dette har jeg skrevet om før. Om du ønsker så kan du lese mer om min Odden-opprinnelse i et annet blogginnlegg. Oldeforeldre Jon og Marie kan du lese om her Og tipooldeforeldre Ole og Gunhild kan du lese om her

Vel, tilbake til nåtiden og besøket på Odden.

Inger tok godt i mot oss, selv om vi snublet inn på tunet helt ubedt - 3 skravledamer som hun ikke kjent - en varm sommerdag hvor hun prøvde å hente seg inn igjen etter en varm dag på jobb. Jeg vil vel tro at jeg ante en lettere sjokkert dama når jeg strakk frem handa og presenterte meg som Odden - men hun tok det på strak arm og vi satte oss ned for å prate litt.

Jeg fortalte litt om mitt opphav og hvilken tilknytning jeg hadde til stedet der og at jeg hadde vært på besøk der tidligere, og hun kunne fortelle at Tokkevannet i sin tid hadde blitt demmet opp og at det opprinnelige huset lå nærmere vannet. 

Jeg fortalte også at jeg hadde vært innom en Olav Odden den gangen på 80-tallet. "Å, det var svigerfar det" sa hun. Jeg fortalte at jeg hadde fått servert kaffe ved kjøkkenbordet der, og at han skaffet meg papirer fra sin svigersønn - som også holdt på med slektsgransking - jeg husket ikke navnet, men Inger kunne fortelle meg at det måtte ha vært Oddvar. Ja, jeg kunne være enig i det, og jeg mener han bodde i Stavern sa jeg, og der bor han visstnok enda.

Jeg fikk i alle fall - etter det besøket den gangen - en stor konvolutt tilsendt i posten, med masse informasjon som virkelig ga meg en kick-start på Drangedal-slekta mi. Jeg vet ikke om jeg noen gang sendte brev tilbake å takket for all god hjelp, jeg kan ikke huske at jeg gjorde det, og det var jo selvfølgelig fryktelig dårlig gjort av meg. Så jeg får benytte sjansen nå og håpe at han leser dette. Jeg var dypt og oppriktig takknemlig for all informasjonen jeg fikk, og jeg har arkene liggende i arkivet mitt den dag i dag. Men, konvolutten de lå i og navnet på vedkommende som sendte dem er bort for lenge siden. Nå var jeg heldig og har fått muligheten på nytt til å si tusen tusen takk for god hjelp den gangen på 80-tallet Oddvar Waaden, du hjalp meg virkelig i gang med noe jeg bare kunne ane "småfliser" av.

Starten på min slektforskerhobby kan dere lese om her, og jeg har vel her klart å antyde litt av gleden jeg følte ved å få så mye informasjon rett i fanget.

Nok en gang sporer jeg av vet du - sånn er det bare - like greit å venne seg til det med en gang. Vi må tilbake til nåtiden igjen, og med informasjon om at det opprinnelige huset lå nede ved vannet så måtte vi jo selvfølgelig ned dit

For et sted - for en åpenbaring - jeg var "hjemme".


Odden - opprinnelig plass - ligger helt ute på spissen der, med rød ring rundt - i alle fall er det der man mener det opprinnelige huset sto. Bildet er et screenshot fra flyfoto - gulesider


Jeg har alltid trivdes i vannkanten - det å sitte på en stein å se utover vannet er noe som gir en dyp og god sjelero - det senker skuldrene og jeg kan bare la tankene fare rundt alt og ingenting - bare la tiden gå mens solen går ned å bryter vannflaten.

Selvfølgelig så spurte jeg jo ikke hvor det opprinnelige huset hadde stått - før jeg kom opp igjen, men jeg tror jeg har fått med stedet på bildet ut fra forklaringen jeg fikk etterpå.


Tror det må ha vært der rett ved der den store bjørka står, sa Inger, når vi kom opp igjen


Så vi forsøkte å plassere huset der

Rett bak den bergnabben her


Kan jeg bare bli her?




Vannstanden er nok en god del høyere til vanlig.

Og under ser du bildet av stedet tatt fra hovedveien


Det gjør noe med sjela di når du besøker gamle tufter fra langt tilbake i slekta. I alle fall ble oldefar født her, om farfar ble født her eller et annet sted i Drangedal er jeg usikker på, men sjela mi ligger her - jeg kjenner det - og jeg blir så fryktelig sentimental også da - er det mulig liksom.

Vi takket pent for oss etter å ha utvekslet både telefonnummer og mailadresser.

Nest siste etappe av turen for to av oss, siste etappe for en.

Kirkegården til Solum kirke - En vakker kirkegård med kastanjeallè

Men ingen kirkegård er vakker nok for en liten sjel som aldri fikk oppleve denne verden.

En alvorlig avslutning på turen. Et nødvendig stopp og et vanskelig stopp, det gjorde både godt og vondt på samme tid.


Lille Tilda Sophie - sønnedatteren til min fetter og "svigerkusine" - Deres første barnebarn, deres eldste sønn's første barn fikk aldri oppleve dagslyset. 


Vi fikk aldri bli kjent med deg, men du vil aldri bli glemt.
Nesten helt opp til termindato, alt var bekreftet vel, og så plutselig så var det ikke mer.
Ingen skal måtte oppleve en slik sorg, og allikevel skjer det.
Vi blir hjelpeløse tilskuere til noe som ikke skulle skjedd. 
Og mens tiden står stille går livet ubønnhørlig videre.
Ingen trøstens ord vil være nok - ingenting kan endre det som skjedde
Hvil i fred lille prinsesse.


 Solum kirke, Skien

Etter et tankevekkende besøk på kirkegården reiste vi hjem til Tom og Annikken. Både Tom og  Markus var hjemme, så vi fikk hilst på dem også - lenge siden sist for alle sammen

Etter besøket på kirkegården så er det både naturlig og unaturlig å skulle snakke om andre ting igjen, men sånn er livet - det går videre og selv om man tillater seg å ha det hyggelig så ligger allikevel sorgen bak der et sted, rett i overflaten - ikke glemt, bare litt gjemt.

Det var deilig å få servert isvann på en varm dag, og selvfølgelig tok jeg helt av når jeg begynte å fortelle om tidligere generasjoner fra Drangedal og annen slektshistorie. Putt på ett kronestykke og du får for en hel hundrelapp liksom. Ja ja, så lenge ingen stopper meg så blir det sånn - det er et tema jeg finner utrolig spennende og deler villig vekk med andre
Selvfølgelig så måtte jeg også denne gangen innom farmor og farfar

Gimsøy kirke, Skien




Og etter en lang dag, så var det godt å endelig kunne sette seg ned å spise litt varm mat (selv i varmen vi hadde den dagen).

Vi var for seint ute til å få kjøpt middag noe sted, men en burger på bensinstasjonen er heller ikke å forakte


Og en bitteliten kjøretur videre så var det ny stopp for å nyte boller som ble kjøpt tidlig på morran (de var ikke helt ferske lenger kan man si) og lunken kaffe som var igjen på kanna. Utsikten var det ikke noe å si på, men vi måtte på med jakke, da temperaturen hadde begynt å falle og det var merkbart på solvarme kropper

Solvika, Siljan




Takk for turen og en innholdsrik dag til alle damene som var med. Den bød på minner fra en svunnen tid, slektshistorie, minner om vonde hendelser man kunne vært foruten, men også om gode dager som det heldigvis er mest av i livene våre - men mest av alt handlet det om en dag for å tilbringe tid sammen.