Hvitsteintjenn
En av pappa's gamle badeplasser fra barndommen et sted hvor ungdommen samlet seg til bading og moro, et sted han har tenkt mye på og snakket mye om, og lovet mamma at han skulle ta henne med til. Men årene gikk og de kom seg aldri til tjernet inne i skogen - Når vi reiste til Skien var det familien som sto i fokus og det var mange å besøke, det ble ikke satt av tid til utflukter på egen hånd.
Fredagen uken før - den 20 juli fikk jeg en snap fra Svanhild - et idyllisk bilde fra et vanliljefylt tjern inne i skogen - "Spør faren din om han kjenner til dette" sa hun. Det som var litt spesielt var at samme dagen - når jeg kom hjem på ettermiddagen så lå det flere bilder fra samme sted inne på Facebookgruppen til "Du vet du er fra Skien når..." Det er vel når man får input fra flere kanter at man skal ta dette som et tegn, er det ikke?
Jeg spurte pappa, nei, Hvitsteintjenn hadde han ikke kjennskap til - "Er du sikker?" spurte jeg - "onkel Henrik pleide å bade der i ungdommen - mange ungdommer som samles der, det ligger i skogen rett opp for "Skauplassane" (Skogplassene) - "Å ja, tjenna ja" svarte han entusiastisk." Mamma fortalte at hun har hørt om denne plassen i "60 år", men det har aldri blitt noe av at de har reist dit. "Vel, nå har vi muligheten" sa jeg "Svanhild vil møte oss og vise vei og vi har jo snakket om at vi skulle ta en tur nedover nå i disse dager, så hvorfor ikke slå to fluer i en smekk?"
Som sagt så gjort. Vi laget kaffe og matpakke og satte kursen mot Skien og glemte stier. Pappa var ikke helt overbevist når vi skulle gå inn en annen vei enn hva han hadde pleid å gjøre, men når man er 60 år eldre enn sist man har gått der, har to kunstige knær, dårlig pust og tyngre i kroppen, ja da velger man ikke den vanskeligste veien - selv om den blir bittelitt kortere. Vi passerte Geiteryggen og vi passerte Solum kirke og vi fant parkeringsplassen hvor de andre sto å ventet på oss. Onkel Jan Henrik, Turi, Svanhild og Tore og lille vofsen Romeo.
Litt ujevnt terreng - mye røtter og steiner og litt bakker - så stavene var nok gode å ha
Og etter 1,3 kilometer i det litt ujevne terrenget så åpenbarte paradiset seg
For et fantastisk sted - et paradis på jorden, bare en liten tur fra byens mas og jag - et sted for å senke skuldrene.
Tusen takk for turen alle involverte
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar